En kortfattet oppsummering av noe av det som er skjedd siden boken ”Og så må du ikke stille spørsmål” ble publisert i oktober 2000, kan kanskje ha interesse. Det har styrket meg i den oppfatning at det var behov for mer informasjon om stoffskiftesykdommer, da de kan arte seg svært forskjellig fra pasient til pasient.

Den 9. februar 2001 sammenkalte dr. med. Hans Asbjørn Holm til et møte i Den norske legeforening. Holm fikk sykdomsforfall den dagen, og møtet ble ledet av professor dr. med. Per Hjortdal. Jeg var invitert til å være til stede. Det ble enstemmig besluttet at norske leger hadde behov for mer utførlige og bedre ajourførte kunnskaper om stoffskiftesykdommer, og Tidsskrift for Den norske lægeforening ble anmodet om å publisere artikler om emnet. Disse artiklene fulgte i løpet av 2001 og 2002.

En av de sterkeste opplevelser jeg har hatt siden jeg skrev boken, fikk jeg på et skandinavisk legemøte i København 5. april 2005. Jeg var invitert til å takke for maten ved middagen, hvor jeg ble plassert ved siden av professor Hans Wiksell, Karolinska Institutet, Stockholm. Vi kom i prat om mine opplevelser, og til slutt spurte han: ”Mener du i fullt alvor at disse legene ikke visste at man kan ha stoffskiftesykdommer selv om prøvesvarene er innenfor de parametere som er definert som normale?”

Jeg svarte at det var en viktig del av diskusjonen, og at begrunnelsen for at min hustru ikke kunne ha lavt stoffskifte, var at prøvesvarene var normale.

-Vilka jävla idioter! utbrøt han, en bemerkning som vakte en viss oppsikt ved et bord hvor det utelukkende – bortsett fra meg – var dannede mennesker til stede. Professor Wiksell har et internasjonalt navn og har i mange år vært med i den gruppe medisinske spesialister som deler ut nobelprisen i medisin.

Neste gjennombrudd – jeg tror det er grunnlag for å kalle det det – kom på grunnlag av den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som ble foretatt i slutten av 1990-årene. Her ble hele den voksne befolkning i fylket undersøkt, og det omfattende materialet har vært brukt i en rekke vitenskapelige artikler. En viktig delkonklusjon er at stoffskiftesykdommer er betydelig mer utbredt enn man tidligere har antatt. [1]

I april 2008 fikk en forsker ved NTNU i Trondheim, Bjørn Olav Åsvold, godkjent sin avhandling ”Thyroid function and cardiovascular health” for den medisinske doktorgrad. I samarbeid med professor Lars Vatten ved NTNU ble innholdet i avhandlingen publisert i det ansette amerikanske tidsskriftet Archives of Internal Medicine høsten 2008. Åsvolds hovedkonklusjon er at også svak (subklinisk) hypothyreose, som vanligvis ikke forutsetter medisinering, øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. I amerikanske fagmiljøer har dette arbeidet vakt svært stor oppsikt, noe man kan se av reaksjonene på artikkelen.

Dette er stikk i strid med det som var grunnoppfatningen – dessverre ikke utryddet ennå – blant de dominerende norske endokrinologer i 1980-årene og langt ut på 1990-tallet: Lavt stoffskifte forekommer sjelden, er ufarlig, om enn i noen tilfeller litt ”brysom”, og lar seg lett helbrede ved medisinering med thyroxin.

Alle disse tre punktene gjenspeiler feilaktige oppfatninger. Det er etter min mening grunnlag for å hevde at de gjenspeiler grovt feilaktige oppfatninger.

Det bør understrekes at jeg er ute av stand til å skrive dette som uhildet observatør.

Skrevet 9. desember 2008.

Per Egil Hegge

**********

[1] HUNT-undersøkelsen er Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, hvor man foretok en grundig, systematisk undersøkelse av helsetilstanden hos hele den voksne befolkning i fylket. Den ble gjort i slutten av 1990-årene. Den viste at forekomsten av stoffskiftesykdommer og subklinisk hypotyreose er betydelig høyere enn man tidligere hadde antatt at den var.

Det er Lars Vatten og Bjørn Åsvold ved NTNU i Trondheim som ved hjelp av dette materialet har påvist sammenheng mellom hypotyreose og økt risiko for hjertesykdommer. Deres arbeid har vakt svært stor oppsikt i USA – det er ikke hvem som helst som får artikler publisert i Archives of Internal Medicine – og det skulle nå bare være et tidsspørsmål før endokrinologene i Norge, dessverre som noen av de siste i verden, blir oppmerksomme på faremomentene ved en høy TSH og ved subklinisk hypotyreose.

Flere og flere leger regner en grenseverdi av TSH på 4,5 som altfor høy. Noen er tilbøyelige til å medisinere med tyroksin (levaksin) allerede ved en TSH på 2,5. Det gjelder særlig hvis TSH har steget fra for eksempel 1,0 til 2,5 i løpet av forholdsvis kort tid. Den tradisjonelle norske oppfatningen har vært at man er frisk så lenge TSH ikke kryper over 4,5, altså en rent statisk tolkning av prøvesvarene. I de fleste land utenfor Skandinavia vil legen tolke dem dynamisk, og spørre: Har TSH-nivået endret seg i en retning som gjør at vi bør overveie medisinering? Svaret bikker gjerne i retning av et ja dersom pasienten i tillegg har begynt å utvikle symptomer.

Men i den siste tiden har følgende fenomen virket svært foruroligende på meg: Flere og flere pasienter som medisineres med tyroksin (levaksin), forteller meg at de har fått denne beskjeden fra legen: ”Nå viser prøvesvarene at du er frisk, du har normalt TSH-nivå, så nå kan du holde opp med medisinen.” Jeg skulle gjerne vite hvor dette kommer fra, for det er så galt som det kan få blitt: Det kan sammenlignes med at pasienter som går på psykofarmaka for å holde en sinnslidelse under kontroll, finner ut at de er friske fordi de føler seg friske, og derfor holder opp med å ta medisinen.

Dette er en ny og uventet konsekvens av at legeutdannelsen i Skandinavia i årevis har vært utilstrekkelig hva thyreoidea angår. Det er meget trist. Det er også uansvarlig, og situasjonen er ikke bedre i våre nærmeste naboland. Jeg kjenner tilfeller i Danmark hvor en pasient med sterk hypertyreose (hjerteflimmer, vekttap, diaré og så kraftig exoftalmus (utstående øyne) at hun fikk dobbeltsyn og vanvittige smerter i øynene) fikk høre av legen at ”vi skal nok ordne opp med ditt stoffskifte. Men dine øyeplager har ikke noe med det å gjøre, så du må konferere med en øyelege om det.”

Det er omtrent som å si at ”du har meslinger, og dem skal vi nok kurere. Så har du også utslett, men det må du gå til en hudlege med, for det har ikke noe med meslingene å gjøre.”

Da jeg skrev den første artikkelen (1986) om mangelfulle kunnskaper og feilaktig utdannelse om skjoldbruskkjertelsykdommer, fikk jeg høre at jeg overdrev, og at skjoldbruskkjertelplager, særlig lavt stoffskifte, forekommer sjeldent, at det er ufarlig, selv om noen av symptomene kan være litt brysomme, og at det lett kan helbredes ved å sette inn medisinering.

Dette er rav ruskende galt. Men dessverre finnes det ennå leger som er overbevist om at det er slik, og om at jeg, som daværende helsedirektør Torbjørn Mork sa i NRK: ”Hegge skyter langt over målet med sin ubegrunnede kritikk.”

Min prognose er at artikkelen i Archives of Internal Medicine kommer med i pensum på de fire medisinske fakulteter i Norge, og det ganske snart. Det er et fremskritt.

Per Egil Hegge

******************

Aftenposten 24.6.13

Av Per Egil Hegge

1. september 2010 var jeg i audiens hos daværende helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Jeg tilbød ham en historie.

Et par år før hadde en venn jeg tok med, en professor i medisin, bedt meg om å finne en lege til et familiemedlem med lavt stoffskifte (hypotyreose). Pasienten, en ung kvinne, ble trett og sløv, falt ut av skolen, la på seg 25 kilo, og var nå innlagt for livstruende depresjon.

Min venn hadde sendt pasienten til en av Norges mer ansette endokrinologer, som ikke gjorde noe.
Jeg spurte hvem det var. Navnet sa meg at da ble det ingen hjelp å få.
-Nei, og det skuffet meg dypt, sa min venn.

Vi fant frem til en lege, pasienten ble utskrevet, har siden født barn og er på bedringens vei. Noen år gikk tapt. Mye mer kunne ha gjort det: et menneskeliv.

Det lot til at min venns historie gjorde inntrykk på direktør Larsen. Men ut over at jeg i fjor fikk et brev fra en av hans underordnede med en forsikring om at forståelsen og behandlingen av stoffskiftesykdommer er god i Norge, er det ikke skjedd noe.

I mai i år kom en henvendelse fra en annen professor i medisin. Hans datter, som har en meget krevende offentlig stilling, har plager, symptomer og prøvesvar som tyder på lavt stoffskifte. Hun får medisinering nå. Hennes far er sur på seg selv fordi han ikke grep inn tidligere.

Hvor smigrende det enn er for meg, synes jeg ikke at jeg som legmann skal sitte og fortelle professorer i medisin hvilke leger de bør skygge unna. Heller ikke bør jeg fremdeles, 27 år etter at jeg reddet min kone fra livstruende feilbehandling, igjen få et par henvendelser hver uke fra pasienter og pårørende som nektes medisin, tross store plager og klare symptomer på lavt stoffskifte.

Hvorfor skjer det, over 12 år etter at legeforeningen snudde og besluttet at dens medlemmer behøvde mer opplysning om stoffskiftesykdommer?

Professor B. hadde svaret.

I veiledningen om disse sykdommene i Norsk Elektronisk Legehåndbok http://legehandboka.no/endokrinologi, står det ingen ting om hvor farlige og plagsomme disse lidelsene kan være. Vurderingen av prøvesvarene er direkte misvisende og helseskadelig.

Altfor mange norske leger er fremdeles ikke klar over hvor sammensatt sykdomsbildet kan være, og de mangler kunnskap om kliniske symptomer. Følgelig sender de pasienten inn i en karusell: til gynekolog pga. kraftige blødninger, til fordøyelsesspesialist for treg mage, til revmatolog pga. ledd- og muskelsmerter, og til psykiater pga. depresjon. Alle disse symptomene kan være en del av det kliniske bildet, ikke det subkliniske, særlig når de opptrer samlet. Da er det bare én sykdom, og det er skadelig å la være å behandle med tyroksin, det hormonet som det produseres for lite av, eller som kroppen ikke klarer å nyttiggjøre seg.

********************************************

En villedende ”veiledning”
Av Per Egil Hegge

De siste par årene har jeg igjen fått stadig flere henvendelser med klager over manglende forståelse for stoffskifteplager. De fleste av dem kommer fra kvinner, eller disse kvinnenes nære pårørende.
Påfallende er det at forbløffende mange norske leger nekter å vurdere medisinering ved patologisk høy TSH. En professor emeritus i medisin tok i mai 2013 kontakt med meg da et familiemedlem, tross klare kliniske symptomer på lavt stoffskifte og høy TSH, fikk nei på en henstilling om resept på levaxin. Denne professoren fant også det han mente var årsaken: I en håndbok som ligger på nettet, Norsk Elektronisk Legehåndbok, står følgende:

”Subklinisk hypotyreose (SH) er en tilstand som defineres gjennom målinger av litt forhøyede TSH-verdier (3,7-10 mlE/L) (sic), mens mengden av fritt tyroksin er normal. Vanligvis er pasientene uten symptomer på lavt stoffskifte, men slike symptomer kan også forekomme.”

Senere står dette:

”I de fleste tilfeller skal tilstanden ikke behandles, men følges med regelmessige kontroller. Eventuell behandling av tilstanden er omstridt. Det gjelder pasienter med TSH-verdier i området 5-10 mlE/l. Bevisene for effekt av behandling er svake. Argumenter for behandling er å forhindre utvikling av symptomgivende lavt stoffskifte, å bedre kolesterolprofilen og dermed redusere risikoen for hjertekarsykdom (sic), samt å drive tilbake eventuelle symptomer som måtte foreligge. Argumenter mot behandling er kostnader, sannsynligheten for at mange pasienter behandles uten å ha noen nytte av det og bivirkninger.
Konklusjonen fra samleanalyser er at det ikke er tilstrekkelig bevis til å anbefale rutinemessig behandling av subklinisk hypotyreote pasienter med TSH under 10mU/L.”

Det som mangler i denne skandaløst villedende ”veiledningen”, er en redegjørelse for hvor sterkt hypotyreose kan forverre livskvaliteten, arbeidsevnen, velbefinnendet, tenkeevnen, seksualfunksjonen – i det hele tatt plager av et omfang som kan redusere pasientens evne til å leve et normalt liv og til å fungere som menneske. Det snakkes om ”symptomgivende lavt stoffskifte”, og at medisinering medfører kostnader. (For ordens skyld: For en pasient med disse plagene, som kan være invalidiserende, kommer kolesterolprofilen et godt stykke ned på prioritetslisten. Men den er ikke et uvesentlig moment; 1990-årenes mest kjente hypotyreot, Russlands president Boris Jeltsin, måtte hjerteopereres i november 1996.)

Minst like ille er det at leseren må få et inntrykk av at en TSH under 10 ikke betinger medisinering. Grenseverdien settes vanligvis til 4,5. Antagelig er også det for høyt. Det er grovt uforsvarlig å unnlate medisinering ved en TSH på 4 når det foreligger alvorlige og plagsomme symptomer.

Ett års sykemelding eller halvannet, og hvileløse forsøk – hvis pasienten eller hennes pårørende har energi til det – på å få nødvendig medisin, er heller ikke kostnadsfritt, hverken for samfunnet, pasienten, hennes familie og hennes arbeidsgiver.

Hovedproblemet her er like banalt som det er tragisk: En rekke symptomer på lavt stoffskifte blir i Norge ikke satt i forbindelse med stoffskiftet, men rubrisert som ”diffuse symptomer”. Det skyldes en alvorlig kunnskapsmangel som forbløffet meg i midten av 1980-årene, og som det fremdeles ikke er gjort særlig mye med. Jeg bidrar gjerne med konkrete eksempler hvis det er interesse for det.

Blant de symptomer som her ikke er nevnt, er kraftige menstruasjonsblødninger (50-70 bind i løpet av en periode er nokså strevsomt, og dessuten dyrt), forstoppelse, depresjon, somme ganger livstruende, tørr hud, tørste, konstant tretthet, unormalt sterkt søvnbehov, lavt energinivå, svekket kognitiv kapasitet (korttidsminnet kan bli nesten utradert), vektøkning, lav matlyst, leddsmerter, muskelsmerter, svekket hørsel, lav blodprosent, lavt ferritinnivå, lavere toleranse for alkohol fordi leverfunksjonen svekkes. Det er et dusin andre ”symptomgivende” fenomener. Ikke alle har disse symptomene; det forekommer tilfeller hvor personer med lavt stoffskifte ikke går opp i vekt.

Ikke med ett ord står det hvor alvorlige disse plagene kan være. Og det som er en farlig kombinasjon, er at undervisningen om stoffskiftesykdommer ved de medisinske fakulteter i Norge, spesielt i Oslo, fremdeles er så svak at studentene ikke får noe begrep om hvordan en hypotyreot pasient kan få sitt liv fullstendig forandret, og livskvaliteten redusert. Når legen da, helt opp på professornivå, kombinerer sin uvitenhet med iskald likegyldighet (jeg har litt for mange eksempler på det også), er vi et stykke unna idealtilstanden.

Det er også sterkt kritikkverdig, og villedende, at det ikke står noe om at det er tilrådelig å få målt nivået av antistoffer, (a)TPO. Trolig bidrar et høyt (a)TPO-nivå til at kroppen ikke nyttiggjør seg det tyroksinet som naturlig forekommer, og til at man kan ha lavt stoffskifte selv ved såkalt normale prøvesvar for TSH og T4.

Etter at jeg ble gjort oppmerksom på Håndbokens utelatelser, feilvurderinger og bagatelliseringer, begynte ting å falle på plass.

For en lørdag i mars 2011 hadde jeg fått en telefon fra en kvinne i begynnelsen av 60-årene. Hun ringte fra et sykehus i det sørlige Norge. I begynnelsen av uken var hun blitt innlagt for kraftig forstoppelse. Det var meningen at hun skulle skrives ut før helgen, men sykehuset hadde besluttet å beholde henne noen dager til.
Meg ringte hun fordi hun hadde mistanke om at hun led av lavt stoffskifte.

Siden jeg skrev den første artikkelen om stoffskifteplager i september 1986, har jeg fått omtrent to telefoner hver uke med spørsmål i tilknytning til disse sykdommene. I oktober 2000 ga jeg ut en bok, ”Og så må du ikke stille spørsmål”, hvor jeg fortalte deler av historien om den alvorlige feildiagnosen som min kone fikk da hun ble syk i 1984. Den direkte konsekvensen av boken ble et møte i Den norske legeforening 9. februar 2001 under ledelse av professor dr. med. Per Hjortdahl. Her ble det besluttet å oppfordre Tidsskrift for den norske legeforening til å bringe en serie artikler om stoffskifteproblemer. Med stor kraft sluttet professor Hjortdahl seg til mitt kritiske syn, som gikk ut på at kunnskapen om disse sykdommene har vært mangelfull i store deler av det norske medisinske miljøet.

Jeg spurte kvinnen hvorfor hun mente hun led av hypotyreose, og om det var tatt stoffskifteprøver. Symptombildet virket velkjent: Foruten forstoppelse var hun plaget av tretthet, leddsmerter, søvnproblemer, mangelfull konsentrasjon, sprø, til dels sprukne negler, pistrete hår og tørst. Hun hadde TSH på litt under 8 før hun ble innlagt. Jeg spurte om det var tatt prøver på sykehuset. Det var det, med 8,6 som prøvesvar. På spørsmål om det var blitt nevnt for henne at hun burde medisineres, svarte hun benektende.

Siden en TSH på 4,5 har vært regnet som en klar indikasjon på lavt stoffskifte, fant jeg dette underlig. Etter at hun ga en god del flere opplysninger om sine plager, sa jeg at hun burde insistere på levaxin, og si klart fra om at hun ville innklage behandlende lege til fylkeslegen og helsedirektoratet dersom hun fremdeles ble nektet medisinering med den begrunnelse at ”det var unødvendig”.
Jeg hørte ikke mer fra henne, og jeg antar at hun fikk medisin og er blitt bedre.

Når denne henvendelsen i 2011 undret meg, var det fordi det nå var gått ti år siden møtet i Legeforeningen, og seks måneder siden jeg hadde hatt et møte med daværende helsedirektør, nå departementsråd Bjørn-Inge Larsen. Til det møtet, 1. september 2010, tok jeg med en gammel skolekamerat, nå professor emeritus i medisin. Han hadde kontaktet meg i 2008 med spørsmål om jeg hadde en vettug lege til et familiemedlem, en ung kvinne. Han er selv ikke endokrinolog, men har hatt en av toppstillingene i norsk helsevesen. Han sendte først sin slektning til en endokrinolog han i mange år, helt siden studiedagene på 1960-tallet, hadde samarbeidet nært med.

Kvinnen var meget syk, var blitt tvangsinnlagt med suicidal depresjon, og denne endokrinologen hadde stilt seg helt uforstående til behovet for behandling ut over psykiatrisk innleggelse. Jeg spurte min venn om navnet, og kunne da med en gang si, ut fra mine direkte erfaringer, at ”da fikk dere ingen hjelp”.
-Det fikk vi ikke, sa min venn, og det skuffet meg dypt. Han skrev så selv ut resept på levaxin, kvinnen var blitt bedre, men hadde måttet avbryte utdannelsen og hadde mistet et par år. Hun hadde også, som 20-årig, lagt på seg 20-25 kilo i løpet av et halvt år, tross lav matlyst og lite inntak av føde.

Jeg skaffet ham en allmennlege. Kvinnen fikk levaxin, ble utskrevet, har siden født barn og er aktiv i Norsk Thyreoideaforbund, en pasientorganisasjon som ble stiftet etter min første artikkel i 1986, kort tid før hun ble født, og som nå har mellom 7000 og 8000 medlemmer.

Det virket som professorens historie gjorde inntrykk på helsedirektør Larsen. Men det skjedde ikke noe – heller ikke da jeg sa at jeg antar at helsedirektøren deler mitt syn på ett punkt: Vi bør neppe ha det slik her i landet at jeg, en legmann uten spesielt høy popularitet blant medisinere, skal fortelle medisinske professorer hvilke leger de bør bruke og hvilke de bør skygge unna. Jeg har ikke naturlige anlegg for beskjedenhet, men å gi meg en slik funksjon er i overkant.

I april 2013 ble jeg kontaktet av en annen medisiner, en meget kjent professor emeritus. Hans datter, som er i slutten av 40-årene og har en krevende offentlig stilling, hadde i lang tid skrantet, med symptomer som han gjenkjente som typiske for lavt stoffskifte. Hun var blitt nektet medisinering, tross langvarige sykemeldingsperioder og en TSH betydelig over 4,5. Han ba også om hjelp til å finne en forstandig lege. Det var han som sporet opp ”veiledningen” i Norsk Elektronisk Legehåndbok.

En tysk, britisk, fransk, amerikansk, ungarsk eller rumensk lege som påstår at det ikke er grunnlag for medisinering så lenge TSH er under 10, ville risikere å bli innrapportert til helsemyndighetene for uforsvarlig praksis. I Norge risikerer han eller hun å bli professor og uforstyrret fortsette den feilutdannelse som var svært nær ved å gjøre meg til enkemann for 28 år siden, eller å få skrive ”veiledninger” i en netthåndbok. Og vår families opplevelser er ikke noe enkelttilfelle. Verst er det at mange norske leger ikke har lært at disse symptomene henger sammen, at de kan ha én årsak. Dermed sender de pasienten inn i en endeløs labyrint: Gynekolog for menstruasjonsplagene, psykiater for depresjonen, magespesialist for forstoppelsen, kostholdsekspert for vektøkningen, revmatolog for leddsmertene, øre-, nese- og halsspesialist for heshet og hevelser i halsen eller nedsatt hørsel.

Var det noen som snakket om høye kostnader?

Hvis den energi som krampaktig har vært brukt de siste 30 årene på å bedyre at endokrinologien i Norge er på verdensnivå, i stedet hadde vært anvendt til å sette seg inn i hvordan stoffskifteplager håndteres i andre medisinske miljøer, hadde situasjonen neppe vært så nedslående og opprørende som den dessverre er.

Dette undrer meg, for vår familie har siden århundreskiftet hatt svært god bruk for høykompetent medisinsk hjelp: kreft, svært krevende kirurgi, avansert hjertemedisin og en god del annet. Det har vi fått på en måte som har vært imponerende. Vi har aldri vurdert å gå utenom det norske helsevesenet, og vi er dypt takknemlige. Forskjellen på disse miljøene og de norske stoffskifte-”ekspertene”, er at de første har interessert seg for pasientene og holdt seg oppdatert.

De siste har ikke gjort det. Jeg ser ennå for meg en rumensk landsbyleges øyne da han i 1990 fikk høre hva vi hadde vært utsatt for i Norge, og hvilke argumenter de norske ekspertene brukte. Øynene hans forsvant opp i hårgarden, og han sa: -Jeg har vondt for å tro at det du forteller, er sant. Norge er da et høyt opplyst land med et godt helsevesen?
Jo, det er det. Men utenfor Skandinavia finner du ikke stoffskifteleger som standhaftig hevder at såkalt normale prøvesvar alltid utelukker en stoffskiftesykdom, eller som innbiller seg at det ikke er noe å lære i utlandet. (Jeg sier Skandinavia, for tilstandene er enda verre i Danmark.)

Jeg ville heller ikke ha trodd det hvis jeg ikke hadde opplevd det, og det med så mye dramatikk at tiendedelen hadde vært nok. Det ble ingen begravelse for 25 år siden. Men det var nære på. Derimot ble det gullbryllup nå. Det var all grunn til å feire.

Men jeg synes at helsemyndighetene bør foreta seg noe. For dette koster. Mye, mye mer enn levaxin-medisinering. Og ”bivirkningene”, for ikke å snakke om ettervirkningene, av utelatt behandling er svært, svært brysomme, meget langvarige og uhyre kostbare, både økonomisk og menneskelig.

PER EGIL HEGGE
9. juli 2013

*********************************************************

13. februar 2015 i Minerva skrev Hegge en artikkel som kan leses her

________________________________________________________________________________________________________

Lenker:

Intervju med Per Egil Hegge i forbindelse med en kunstutstilling holdt av kunster Ruth Roland:
http://ruthroland.wordpress.com/2011/08/28/samtale-med-per-egil-hegge-tidligere-redaktor-i-aftenposten/

http://www.thyreoidea.dk/moeder/referater-2000-2009/referater-2003/foredrag-den-3-november.html

http://www.aftenposten.no/meninger/article1650945.ece

http://tidsskriftet.no/article/306241/